Første kapittel

Glade rop og spent prat høres i de smale gatene i Jerusalem, hovedstaden i landet Israel. Året er 33 e.Kr, det er snart påske, og hele byen er på beina og på vei mot byporten. Hundrevis av stemmer snakker i munnen på hverandre. Det lukter svette, og lufta er full av støv. Midt blant alle disse menneskene finner vi også Daniel og bestemora hans, Judith. Daniel er ti år gammel. Han er kledd i en enkel kjortel og har jødenes hodeplagg, kippaen, på hodet. Vanligvis ville du nok heller møtt på ham høyt oppe i et tre eller på taket hjemme med en spikkekniv, men ikke i dag.

Mannen som er på vei inn i Jerusalem akkurat nå, har mange navn og kallenavn. Ett av dem er Davids sønn, siden han er tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldebarnet til den største kongen Israel noen gang har hatt, kong David. Men det var tusen år siden, og akkurat nå har ikke Israel noen egen konge. I stedet er det de fremmede romerne som bestemmer.

Et annet navn mannen har, er Guds lam, men foreldrene kaller ham Jesus, et navn som betyr Gud redder. Denne Jesus har satt hele landet på hodet de siste tre årene. Han sier underlige ting som at Gud er faren hans, men han har også gjort ting som mennesker vanligvis ikke kan gjøre. Han har gjort syke friske og til og med stansa en storm. Tanta til Daniel, Maria, var lenge veldig syk. En dag møtte hun Jesus, og han gjorde henne frisk. Nå er hun med i flokken hans og har fått et helt nytt liv.

Bestemor Judith bor egentlig i byen Magdala, men besøker Daniel og familien hver påske. I år kommer hun mest fordi hun så veldig gjerne vil takke denne Jesus for det han gjorde for Maria. Hun har brodert et lam på et stykke lintøy som hun vil gi ham. Tøystykket har hun gitt til Daniel og bedt ham om å prøve å gi det til Jesus. Hun er for gammel til å trenge seg gjennom folkemengder, og det må man hvis man vil komme nær nok. Jesus er en skikkelig kjendis.

Med ett hører Daniel høye rop fra den retninga Jesus skal komme fra. Han ser seg raskt rundt og oppdager at han står altfor langt bak og har noen altfor høye voksne foran seg. Aldri i verden om han kommer til å kunne se Jesus herfra. Noen meter lengre borte ser han en palme. Han løper bort til den, slenger armene rundt stammen og klatrer opp. I samme øyeblikk som han når toppen, kommer Jesus til syne rundt en sving, ridende på et esel. Daniel brekker av et digert blad fra palmen og kaster det ned på veien foran eselet. Flere andre synes ideen er god og gjør det samme. De som ikke vil klatre, legger i stedet klærne sine foran ham mens de roper: «Hosianna, Davids sønn! Velsignet være ham som kommer i Herrens navn!»

Kanskje denne mannen skal kaste romerne ut av Israel og gjøre jødene frie igjen? Mange av dem som har samla seg langs veien, håper det. Daniel skjønner ikke så mye av dette. Han skal bli snekker når han blir stor, og planker og spiker bryr seg fint lite om hvem som bestemmer i et land. Likevel synes han at denne mannen er veldig spennende og annerledes. Han er vennlig mot alle, selv mot dem som har rota til livet sitt skikkelig, og som ingen egentlig liker eller vil være sammen med. Jesus ser dem og møter dem med vennlighet likevel.

Nå rir Jesus inn gjennom byporten, og Daniel klatrer ned fra palmen igjen. Så tar han bestemora i hånda, og drar henne etter seg inn i byen. Han er spent på hva de neste dagene vil bringe.